Magasin

Musikken til Anders Viken ligg inn i framtida, skal Sigbjørn Bernhoft Osa ein gong han sagt. Spelemannen frå Jølster var kjend for å «bruke baae felone meisterleg».

I eit konsertprogram kunne «Ave Maria» stå side om side med «Fanitullen». Då han sjølv tok til å komponere musikk, eller tonestykkje som han sjølv kalla det, var dei fine og krevjande melodilinjene prega av kor teknisk god han var, både på flatfele og hardingfele.

Kvar kom skaparkrafta frå? Korleis let det seg gjere å kombinere familieliv og lærargjerning med ei så rikt og nyfike kunstnarskap? Korleis var dagane og tankane, draumane og vonene?

Rom for ord og Førdefestivalen har invitert forfattar Arne Henning Årskaug til å skrive fram mannen og kunstnaren, i skjønnlitterære tekstbolkar.

I ein av desse tekstane ser forfattaren føre seg korleis det må ha vore for Anders Viken då han spela «Huldresølvet» for kona si, Rakel, første gongen.

– Eg høyrer ikkje noko singling, innvende Rakel.
Dette vart Anders gåande og tenkje på. Kanskje omtrent slik:

Anders Viken høyrer ikkje noko singling når han er i mak i senga si på kvelden, han høyrer ikkje noko singling i vinden som får hengjebjørka til å kjæle med hustaket, han høyrer ingen singling i trevirket som prustar og styn, han høyrer det ikkje i det han moalaus og molefunken sig inn i svevnen, draumeferda, han høyrer ikkje noko singling. Han høyrer ingenting.

Notepapiret på nattbordet er gapande kvitt, kvitt som grovabreen, og pennen, han får vel helst liggje i fred i natt ôg. Anders Viken høyrer ikkje noko singling. Han høyrer ingenting.

Han høyrer ikkje noko fælsleg fabelbryllaup i selet på Kjelsnesstøylen, han høyrer ikkje nokon utspjåka huldrekar som trur han skal bli gift med jenta som huldreslaget har fanga, han høyrer ikkje sølvet dei har kledd ho opp i, Anders Viken høyrer ikkje nokon huldreprest og ikkje ein einaste avstyggjeleg bryllaupsgjest, ingen glånande gygrer, ingen gnarrande glufsetroll, ingen rytande raggbeist, ingen tutande tuftekallar, ingen hurklande heilheimshundar, ingen ufjelge, utstafferte utburdar eller utyske, ingen daudingar med avrivne øyrer og saftlause augeeple, ingen snerrande og villskrikande vetter, ingen krakilske og stivpynta signekallar, ingen vrælande volver, ingen raulande vassdraugar eller remjande deildegastar, han høyrer ingen styggedans eller galdresong, ingen larkelæte eller lurveleven, han høyrer ikkje nokon gut opp på taket som slepp ned tollekniven gjennom ljoren, ingen huldreflukt for stålet ut i natta, han høyrer ikkje nokon singling i sølvet dei ikkje rekk å få med seg.

Anders Viken høyrer ikkje noko singling, han høyrer ingenting, faktisk ikkje ei einaste lita tingling.

I «Folkemusikken og forteljingane» møter dei nye tekstane forteljingar og framføringar slik Viken-tolkar og formidlar Arne M. Sølvberg har forma dei, saman med gitarist Øyvind Lyslo. Regien er ved Kyrre Eikaas Ottesen, og programmet er utvikla i samarbeid med Førdefestivalen og med støtte frå Norsk kulturråd.

Då Brynjulf Jung Tjønn tidlegare i vinter fekk P2-lyttarane sin romanpris uttalte eitt av jurymedlemmene seg slik om vinnarboka «Kvar dag skal vi vere så modige»:

«Jeg håper at hvis jeg noen gang havner i en situasjon senere i livet hvor jeg observerer et barn som har det som Isak, at jeg, basert på å ha lest den boka, ser det, og skjønner det. Og undersøker det, kanskje. Og gjør noe med det.»

Stadig kretsar Brynjulf Jung Tjønn kring barnet som freistar å ta seg fram i tilveret under dei vilkåra som uforskyldt gjeld. Å lese bøkene hans blir ei øving i å sjå kvarandre med interesse og omsorg, og med ei erkjenning av kor stor og samansett sannheita er, om ho finst.

I forfattarskapen finst mange forteljingar om å finne krefter til å handtere livet, slik det er. Eit anna tema er velsigninga som finst i sjansen vi alltid har til å hjelpe kvarandre.

I samtale med Silje Sørebø vil Brynjulf Jung Tjønn komme nærare inn på drivkreftene i skrivinga, med særleg vekt på den nyaste romanen sin når han vitjar Rom for ord i Vassenden kyrkjesenter 1. september. Kyrre Eikaas Ottesen les utdrag frå boka. Musikalske innslag ved Erlend Os.

Etter ein regnfull sommar har vi lov å håpe på ein solrik haust. Bokhausten kan kan vi heldigvis alltid lite på. Vi finpussar det litterære haustprogrammet vårt for lansering 1. september, men let denne programrekka gå som ein tjuvstart frå 23. til 26. august, medan seinsommaren endå kan glimte til med sol og varme.

Stryn, Førde, Fjærland og Vereide står på lista over stoppestadar for Une Cecilie Oksvold og hennar inspirerande forteljing om det mentale pusterommet som finst i naturen, for alle:

Angst og depresjon har vore ein del av tilveret til Une Cecilie sidan barndommen. Midt i 20-åra sat ho heilt fast i angsten. Beskjeden frå legen var klar: Kom deg ut på tur. Sidan den gongen har ho vore ein aktiv friluftsfersking med ei bratt læringskurve. – Når eg er ute i naturen greier eg å vere tilstades. Eg får ei ro eg ikkje finn andre stader, seier ho.

I dette foredraget deler ho historia si om å finne vegen opp frå sofaen og inn i naturen. -Du treng ikkje gå langt, vere tøff eller har ha mykje, dyrt utstyr for å få dei største naturopplevingane, forklarer forfattaren. Eit lavterskel friluftsliv kan også gi meistringsopplevingar og ha ein terapeutisk effekt for kvar enkelt av oss.

Une Cecilie Oksvold deler ærlege, inspirerande erfaringar om å la naturen bli ein viktig støttespelar i livet, slik ho utdjupar i boka «Frilufstfersking» som ho signerer for sal etter foredraget.
Foto: Harald Wanvik
Levert av findriv